I Danmark har vi vennet oss til å lete etter forklaringer på menneskers atferd i deres oppvekst. Men vi risikerer å stemple barn når vi antyder at de arver sine sosiale forhold etter foreldrenes utdanningsnivå, sier sosiolog Morten Ejrnæs.

Macaque in the trees
Morten Ejrnæs
Sosiolog og lektor ved Aalborg Universitet.

Hva betyr sosial arv når vi snakker om utdanning?
– Ja, det er spørsmålet. Jeg har kritisert begrepet sosial arv nettopp fordi det dekker over forskjellige problemer i samfunnet og derfor er upresist. Når sosial arv samtidig brukes som et mantra både i utdanningspolitikken og i den sosialpolitiske debatt så risikerer vi å misforstå hverandre.”

På hvilken måte er begrepet med på å skape misforståelser?
– Den første og mest utbredte oppfatning i befolkningen er at sosial arv består i at foreldrenes dårlige egenskaper går i arv og bidrar til at barna nesten automatisk får samme problemer som sine foreldre.
Det er en oppfatning som stammer fra Gustav Jonsson som var en pioner på det sosialpolitiske området på 1960-tallet. Den gang var begrepet sosial arv med på å skape oppmerksomhet omkring betydningen av de familiemessige oppvekstbetingelser. Den andre oppfatning er at barn som vokser opp i utdanningsfremmede miljøer har dårlige muligheter for selv å oppnå en tilfredsstillende utdanning. Når et begrep brukes på to så forskjellige måter blir det forstyrrende, for vi snakker kanskje slet ikke om det samme.

Hva er etter din mening den riktige bruk av begrepet?
– Mens den første oppfatning har vist seg å være en myte, så har vi belegg for den den andre. Gang på gang har forskningen påvist en systematisk skjevhet i forhold til om barn fra utdanningsfremmede hjem har like gode sjanser for å klare seg i grunnskolen som barn fra høyutdannede hjem.  Men myten om barn som arver foreldrenes problemer ødelegger debatten.

Hvordan er denne myten oppstått?
– Det henger sammen med vår forkjærlighet for de enkle forklaringer og en tilsynelatende overensstemmelse med psykodynamisk teori. Vi har i årtier vennet oss til å lete etter forklaringer på menneskers atferd i foreldrenes problemer. Vi har i årtier vennet oss til å lete etter forklaringer på menneskers atferd i foreldrenes problemer.

Er den riktige oppfatning av sosial arv da bare at akademikerbarn har bedre sjanser i skolen enn arbeiderbarn?
– Ja, men når begrepet ’arv’ brukes i denne sammenheng, så antyder man at det er snakk om noe arvelig når der i virkeligheten dreier seg om sosiale påvirkninger.
Hvis vi kaller det sosial arv, så anerkjenner vi at man arver sin relative plassering i et utdanningshierarki fra sine foreldre, og det er galt. Det er tross alt stor mobilitet i vårt samfunn.

Arver man da heller ikke sosiale problemer?
– Nei. Hvis vi baserer oss på empiriske data, vil vi forstå statistikken korrekt. Vi skal huske på at i langt de fleste tilfeller opplever vi jo det motsatte av sosial arv når vi møter mennesker som er vokst opp under forferdelige forhold, men som likevel overvinner egne problemer og kommer seg videre.
Hvis vi sier at fem prosent av unge fra alminnelige familier blir kriminelle og ti prosent av unge fra dårlige kår blir kriminelle, så er det snakk om en statistisk overhyppighet, men samtidig er det jo 90 prosent av barn og unge fra disse familiene som ikke blir kriminelle. Det er en vanlig statisk misforståelse å forveksle overhyppighet med en årsakssammenheng. Og forskere bidrar selv ofte til denne misforståelsen.

Hvorfor har det stor betydning hva vi kaller det, når et barn fra en utsatt familie får problemer i skole?

– Fordi begrepet ’sosial arv’ setter barna i bås. Man bidrar til å stemple barna som kommer fra disse hjemmene. Og på en måte er det lett «å gi dem opp» når man snakker om sosial arv på denne måten. De blir potensielle tapere som man ikke kan forvente så mye av – og det kan bli en selvoppfyllende profeti. Barna betraktes i verste fall som umulige å motivere i skolen, og de kan komme til å oppfatte seg selv som noen det helt sikkert kommer til å gå galt for.

Hva kan man gjøre istedenfor?
– Lærerne skal ha de samme faglige forventninger til de utsatte barn som til de andre barna. Og så dreier det seg om å tilby muligheter for aktiviteter som deres foreldre av strukturelle grunner ikke kan tilby. Leksehjelp er et eksempel på hvordan man forsøker å redusere ulikheten.

Skal man akseptere en vis grad av ulikhet?
– Bestrebelsene på å skape likhet skal ikke forhindre samfunnsmessig mangfoldighet. Men det er etter min mening viktig at vi bekjemper ulikheten, for ulikhet fører til polarisering og politisk uro. Her skal vi i for øvrig være klar over at selv om man får løftet noen barn utdanningsmessig i forhold til deres bakgrunn, så er man ikke i mål.
Ulikhet truer stadig samholdskraften i samfunnet, og fattigdom og økonomisk ulikhet kan ikke utryddes bare med pedagogiske tiltak. De må også bekjempes i fordelingspolitikken.

Artikkelen er publisert etter avtale med
Magasinet Asterisk fra DPU, Aarhus Universitet
Oversettelse og bearbeiding til norsk ved Lasse Heyerdahl-Larsen

 

I media