Det mangler ikke på store ord og festtaler når det gjelder satsning i barnehagesektoren. Tilsynelatende mangler det heller ikke penger, men det kan med hell diskuteres om pengene blir brukt riktig, og ikke minst om prioriteringene blir gjort i riktig rekkefølge. Intensjonene er sikkert gode, men hvordan står det egentlig til i barnehagesektoren?
Gjennom nesten 500 #uforsvarlig – historier forteller ansatte fra hele landet at de ikke har muligheter til å innfri rammeplanens krav. Samtidig forteller mange om en taushetskultur som råder i sektoren, der utilstrekkelighet og uverdige forhold systematisk dysses ned og der ansatte blir nektet å uttale seg om forholdene de arbeider under.   

Hvordan står det egentlig til i landets barnehager?
Når vi leser kommuneanalysen til UNICEF Norge for 2017, viser det seg å være store forskjeller i landets kommuner, når det gjelder prioritering av barn og unge.

Det er grunnleggende uakseptabelt at tjenester og tilbud til barna er avhengig av på hvilken adresse og i hvilken kommune de bor

.. uttaler Kim N. Gabrielli, assisterende generalsekretær i UNICEF Norge i en pressemelding.
Og så er det sånn, at det er innen barnehagefeltet vi finner de største forskjellene mellom kommunene:
«Her ser vi at de kommunene som får dårligst totalscore på feltet har både lavest barnehagedekning, lavest pengebruk per barn, minst plass per barn i barnehagen, og lavest utdanningsnivå blant de ansatte. Andre kommuner ligger helt på topp i alle kategorier innen barnehage», kan vi lese på UNICEF Norge sine nettsider.

De store prioriteringsforskjellene mellom kommunene blir derfor veldig synlige når det kommer til personaltetthet. Per 15.12. 2017, var det sånn at de beste kommunene i landet på bemanning hadde mindre enn 3,9 barn per ansatt, mens de dårligste kommunene på bemanning hadde 6,6 barn eller flere per ansatt.

En trenger med andre ord ikke være rakettforsker for å forstå at dagens system skaper store utfordringer for mange som jobber i landets barnehager. Rammevilkårene i de dårligst stilte kommunene hindrer dyktige ansatte i å gjøre en tilfredsstillende jobb.

Vi har altså et system som skaper A – og – B – kommuner når det gjelder oppvekstsvilkår, og barna er taperne. Med kommunal selvbestemmelse som mantra, framprovoseres det samfunnsproblemer på sikt. Dette gjøres med viten og vilje og med tanker om at kommunene selv vet best hvordan midlene fra staten skal prioriteres. Med fakta i hånd, kan vi fastslå at dette ikke stemmer.

Rammevilkårene hindrer oss
Hvis vi går tilbake til spørsmålet om dagens barnehager er godt nok rustet til å oppdage og ivareta de mest sårbare barna, så er svaret et stort og tydelig NEI! Så sant du da ikke har vunnet i det store barnehagelotteriet, der du er heldig å vokse opp og jobber i en kommune som faktisk satser på barn, og som har langt bedre bemanningstetthet enn bemanningsnormen på 6,0 barn per ansatt. Og at det i tillegg er de rette folka som er ansatt i akkurat din barnehage. Da er det fullt mulig. Sånn som det er i dag, råder tilfeldighetene i for stor grad.

Rammevilkårene i de dårligst stilte kommunene hindrer dyktige ansatte i å gjøre en tilfredsstillende jobb.

Når du som ansatt sliter med å strekke til når det gjelder vanlige arbeidsoppgaver i løpet av en dag, sier det seg selv at det blir ekstra krevende å imøtekomme de barna som trenger ekstra tilrettelegging og oppfølging. Det handler selvfølgelig om å utnytte tida vi har på best mulig måte, men hva når tida blir spist opp av «brannslokkingsarbeid», og det ikke blir mer tid igjen enn til å «sveipe innom» alle barna i løpet av dagen. Er det for eksempel da riktig ut fra en faglig begrunnelse, at de barna som tilsynelatende klarer seg bra bør overlates mer til seg selv, sånn at de sårbare barna kan få tildelt mer voksentid? 

Fysisk og psykisk tilstedeværelse
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra rammevilkårene, og tenker oss at barnehageansatte faktisk har mulighet til å møte hvert enkelt barns behov gjennom barnehagens åpningstid. Hvordan skal vi da oppdage og ivareta de mest sårbare barna?

Hvis vi stiller spørsmålet om dagens barnehager er godt nok rustet til å oppdage og ivareta de mest sårbare barna, så er svaret et stort og tydelig NEI!

Først og fremst mener jeg det handler om fysisk og psykisk tilstedeværelse. Vi må være genuint interesserte i barna vi har ansvar for. Per Schultz Jørgensen, professor emeritus ved Danmarks Pædagogiske Universitet, snakker om nærvær som en profesjonell variant av kjærlighet. «Nærvær i en profesjonell relasjon omfatter oppmerksomhet, innlevelse og det å skape en troverdig kontakt.» Og; «En troverdig kontakt handler i overført betydning om å «gå over broen» til et annet menneske, og for barnehagelæreren handler det om å tre inn i barnets verden.» Fra boken Styrk Barnas Karakter, side 129.

Når du som ansatt har gjort deg fortjent til barnets tillit, at du har «kommet deg over broen», da vil du mest sannsynlig også lettere få et innblikk i hvordan barnet har det, og hvilke utfordringer det sliter med. Jeg mener ikke at vi skal trenge oss på barna, men vi skal være tilgjengelige og lydhøre for hva som foregår i samspillet mellom dem. Vi er nødt til å være observante overfor barn som trekker seg unna de andre, de som søker voksenkontakt, som er utagerende, eller ikke kommer inn i leken sammen med andre barn. En stor del av jobben vår må være å skape tillitsfulle relasjoner til barna, sånn at de opplever at vi bryr oss og er glad i dem. Bli kjent med dem på ordentlig.

For meg handler alt om de ansatte. Det er gjennom relasjoner mellom barn og ansatte som kvaliteten på tilbudet måles, og som avgjør hvor godt barna får det i barnehagen. Lene Chatrin Hansen, sier det så klokt; «Det koster å bli god. Det koster å få barns tillit. Men i en slik tillit finnes de beste vekstforholdene.» Fra boken Livsmestring I Barnehagen (Line Melvold), side 81. Ja, det krever en solid porsjon innsats fra barnehageansatte for å gjøre seg fortjent til barnas tillit, og det må vi jobbe for å få. Det er bare sånn vi kan hjelpe de barna som trenger det mest. «I barnehagen er det vår plikt å gå i oss selv, slik at den vi til enhver tid er, er den beste for barna vi har ansvar for. Hvis jeg blir utfordret av barns måte å være på, er det mitt problem og aldri barnets ansvar.» Lene Chatrin Hansen, fra boka Livsmestring I Barnehagen (Line Melvold), side 83.

«Forskningen viser også at offentlige investeringer i barnehage kan gi en fremtidig gevinst som er om lag ti ganger større enn kostnadene.

Kompetansen de ansatte sitter inne med har selvfølgelig stor betydning. Spesielt når vi snakker om barn med sammensatte utfordringer. Personlig mener jeg at barnehager som tilknytter seg ansatte med ulik fagkompetanse står bedre rustet til å oppdage og hjelpe sårbare barn. Jeg tenker det handler om å skape et godt og variert fagmiljø der problemstillinger løftes opp og reflekteres over. Som faglige samarbeidspartnere til barnehagelæreren, kan for eksempel en barnevernspedagog, spesialpedagog, helsesykepleier eller sosionom bidra med annen og supplerende fagkunnskap, i tillegg til å bringe til bords andre innfallsvinkler og problemstillinger i arbeidet. På denne måten kan vi bli klokere, sammen. Til barnas beste.

Gevinsten er større enn kostnadene
Mulighetene for å oppdage og ivareta de sårbare barna er så absolutt til stede, men rammevilkårene jobber dessverre mot mange barnehageansatte i landets kommuner. For eksempel vet vi at psykiske lidelser er landets dyreste sykdomsgruppe. Total årlig kostnad er beregnet til 185 milliarder. Forskning viser at det er begrenset effekt av behandling – vi kan ikke behandle oss ut av problematikken. Samtidig vet vi at barnehagen kan være en forebyggende og psykisk helsefremmende faktor. Tenk da hvor lite 14 milliarder er – som Kunnskapsministeren har uttalt at det vil koste å ha full bemanning hele dagen i alle barnehager. For, i Stortingsmelding 19 står følgende: «Forskningen viser også at offentlige investeringer i barnehage kan gi en fremtidig gevinst som er om lag ti ganger større enn kostnadene.» Og den viktigste investeringen som kan gjøres er å sørge for god bemanning i alle barnehager hele dagen. Er det noe å lure på? Et forebyggende tiltak som gir en fremtidig gevinst som er 10 ganger større enn kostnadene. Kontra å bruke 185 milliarder på reparasjoner som ikke fungerer. Hvor er logikken? Midler til kompetanseheving kommer først skikkelig til sin rett når de ansatte har rammer som gjør det mulig å bruke kompetansen sin skikkelig i det daglige arbeidet. 

Barndommen varer resten av livet
Derfor er barnehagetilbudet barna mottar helt avgjørende for veien deres videre. Ansvaret vårt er stort! Og det ansvaret må politikerne vise at de verdsetter!

Den viktigste investeringen som kan gjøres er å sørge for god bemanning i alle barnehager hele dagen. Er det noe å lure på? Barnehagetilbudet barna mottar helt avgjørende for veien deres videre.

Som jeg innledet med, så satte jeg spørsmålstegn ved om prioriteringer i barnehagesektoren blir gjort i riktig rekkefølge. Dersom alle barnehager opererte med god bemanning hele dagen, ville det vært langt enklere å imøtekomme alle krav som stilles. Først da kan det også gjøres sammenlikninger og forskes med et riktigere grunnlag i bunnen. Det burde ikke framstå merkelig for noen at det blir store kvalitetsforskjeller på opplevd barnehagetilbud, når det opereres med vidt forskjellige forutsetninger i form av rammevilkår. Når rammevilkårene er på plass, vil det også bli langt enklere å ta tak i personalmessige utfordringer, der de rette personene blir beholdt og rekruttert, mens de som ikke egner seg til å ha ansvar for barn blir veiledet bort fra barnehagen. Det er ingen menneskerett å arbeide med barn!