Forskning og statistikk viser at en god oppvekst gjerne varer i generasjoner, men det gjør også en dårlig oppvekst. Det er derfor grunn til å spørre om det å gå i barnehagen kan bidra til å snu en dårlig utvikling. Hva skal til for at en barnehage kan gjøre en forskjell for barn som har det vanskelig?

Dette var utgangspunktet for arbeidet med å sette sammen programmet for konferansen NORDISKE IMPULSER 2019. Resultatet har blitt et program der vi tar mål av oss til å beskrive EN BARNEHAGE SOM GJØR EN FORSKJELL - FOR BARN «SOM BÆRER TUNGT».  Men hva betyr egentlig dette? Hvilke barn er det mer konkret snakk om? Og hva betyr det å gjøre en forskjell? La oss ta det første først –

Hvem er de sårbare og utsatte barna?
I forskning og faglitteratur møter vi ofte uttrykkene utsatte barn og sårbare barn.  Og myndighetsaktører bruker uttrykkene titt og ofte. Men disse uttrykkene har ikke noen anerkjent definisjon.
Det ser ut til å være enighet om at det som fremfor noe annet kjennetegner sårbare barn er at de har det vanskelig på grunn av sine oppvekstforhold. Og utsatte barn står utsatt til, på den måten at de står i fare for at det skal «gå fra vondt til verre». Det kan gå bra! Men det kan bli enda vanskeligere. Det er de sårbare og utsatte barna som kommer nærmest det vi omtaler som «barn som bærer tungt». Og for å være konkret gjelder dette barn som kjennetegnes ved ett eller flere av følgende momenter

• De får ikke den omsorg og trygghet de trenger
• De utfordrer andre barn og voksne
• De opplever avvisning og utenforskap
• De har vanskelige hjemmeforhold
• De presterer dårligere enn de har forutsetninger for
• De får ofte problemer i skolen – og senere i livet
• De får ikke fullt utbytte av det pedagogiske tilbudet vi gir dem

Vi valgte å bruke det noe uvanlige uttrykket «barn som bærer tungt» i et forsøk på å unngå å stigmatisere barn og deres familier. Vi vil fokusere på barn som sliter og på barn som har det vanskelig, men vi vil unngå å skape en forestilling om at det vil gå dårlig med alle barn som på en eller annen måte faller inn i de gruppene vi velger å fokusere på. «Barn bør ikke oppfattes som vedheng til sine foreldre – de lever i høyeste grad sin egne liv og bidrar til å forme sine egne omgivelser.» (Oppvekstrapporten 2017 / Buf.dir).

Barn arver ikke sine foreldres problemer!
Men barn som vokser opp under vanskelige oppvekstforhold
trenger vår oppmerksomhet og støtte!

Sosial arv er et begrep som lett kan oppleves som stigmatiserende. Men det er et faktum at mindre ulikheter i tidlig barndom kan ende som store ulikheter i ungdomstid og voksen alder. Sosial ulikhet forsterkes gjennom livsløpet og den forsterkes fra en generasjon til den neste. (Mari Trommald, Direktør i Barne-, ungdoms- og familieetaten)

Skal vi slutte å snakke om sosial arv?
Nei, men vi må være klar over at dette handler om samvariasjon og ikke årsaks-sammenheng, og det kan absolutt ikke brukes på individnivå. Og vi skal være klar over at dersom vi likevel gjør det, så bidrar vi sannsynligvis til å forsterke en negativ utvikling. Blant annet fordi vi ikke lenger møter disse barna med en troverdig positive forventning.
Så vi skal være forsiktige med hvordan vi bruker uttrykket negativ sosial arv, men vi skal ikke slutte å bry oss om ulikhetene i livssjanser som har sammenheng med forskjeller i barns oppvekstforhold. Men hva betyr dette mer konkret?

Hva vil det si «å gjøre en forskjell»?
Jo, ifølge Språkrådet kan det å gjøre en forskjell bety å bidra med noe ekstraordinært eller å bety noe spesielt. Og det er vel nettopp dette som er målet for alle som arbeider i barnehage. Når vi står overfor barn og familier som sliter, vil vi gjerne bidra til å snu utviklingen til noe bedre – sammen med våre kolleger.
Professor Bente Jensen ved Aarhus Universitet er opptatt av at barnehager kan bryte «negative mønstre» og med utsatte barn tenker hun på «barn som vokser opp under belastende sosiale vilkår. Det kan være barn som vokser opp i fattigdom, barn som vokser opp med misbruk, eller barn som av andre årsaker har dårligere vilkår og dårligere muligheter for et godt liv».  I hennes forskning har hun satt fokus på negative mønstre der barn som trekker seg tilbake og blir «stille barn» som man ikke har lett for å se. Eller de blir aggressive og utagerende. De blir sinte og de kan slå. Og hennes forskning viser at «Barnehagen kan utgjøre en forskjell, men ikke alltid».
Så det store spørsmålet er – hva kjennetegner en god pedagogikk for de som bærer tungt? Det er dette som står i fokus i tekster du møter i denne kampanjen – og på konferansen i Oslo i mai.